Rittreferat fra Grenserittet

I fjor overrasket jeg både meg selv og andre med å ta seieren i Grenserittet. Fordi jeg nå hadde vist at jeg var kapabel til å dra i land sieren i et så stort ritt, var det i år noe større forventninger til meg. Det var et litt større startfelt enn fjoråret og jeg visste at det ville bli tøff konkurranse fra start.

For eliteklassene er det fellesstart ut fra Strømstad sentrum. Jeg må si at her gjelder det å holde tunga rett i munn for å unngå uhell. Trange gater, plutselige innsnevringer og biler som kommer midt imot da gatene ikke er stengt av for anledningen…Blander du dette med rundt 124 sprengklare elitesyklister som skal rekke samme toget (gjennom samme døra), ja da er det nødt til å gå galt for noen. Alle ivrige konkurransesyklister vet hvordan carbonfiber låter når det knuses mot asfalten…kjedelig at rittet endte så tidlig for noen, men ikke noe man tenker så mye over i farta.

Selv klarte jeg å holde hovedfeltet et godt stykke i år. Etter hvert maktet ikke beina å holde denne superraske gruppen, og jeg måtte slippe meg ned til en stor gruppe som kom etter. Jeg hang med disse en stund, og vi tok faktisk igjen Kjell Karlsen et eller annet sted:-D. I en skikkelig kneik med masseløs stein, klarte jeg akkurat ikke å holde gruppa. Grenserittet har noe terreng i starten. Dette er fint for da er det ofte noen med sterk motor og mindre teknikk som havner bak, disse er det bare å henge på. Heldig som jeg var, kom en av disse spreke karene, og jeg hang meg på. Etter en stund hentet vi inn et par stykker. Gutta kjørte hardt over bakkekulene og syra hopet seg opp, men jeg kjempet så hardt jeg kunne for å holde hjula i gang. Ved siste langing roper Christian til meg at dersom jeg holder trøkket i pedalen ville jeg kunne ta igjen noen av gutta på laget. Ved langingen stod også blant annet Rune og Vidar og tok bølgen, jeg gliste bredt for det gav meg en utrolig god følelse. 10 km før mål kjører vi inn to Bakere: Kristoffer og Tobias! De så veldig slitne ut, men ble med gruppen de siste 10 km hvor de jobbet på i front med det de hadde igjen. Ved “Colabakken” trår jeg til, og kjenner krampene melder seg i begge lår (og jeg som aldri får kramper!). Ikke før siste bakken opp til mål tørr jeg å slappe av og ta innover meg at jeg faktisk har vunnet igjen i år! En utrolig følelse å se og høre folkemengden henge over gjerdene oppover bakken og rope heiarop og gratulere deg med seieren. Det her smakte fantastisk godt!

Heidi