Rapport fra Italia – Rocky Mountain Bike Marathon.

100km race med 3.500 høydemetere var programmet med start kl. 0745 i Riva del Garda i dag. På første rekke stod stjernene: verdensmester og fjorårsvinner av dette rittet, Alban Lakata, Merida-gutta Hannes Genze og Andreas Kugler (begge vinnere av Birken), Bulls-trioen Steffan Sahm, Karl Platt og Thomas Dietsch samt flere UCI-lag som stilte mannesterke (BMC, Rocky Mountain, m.f). 

Selv stod jeg litt bak, men ettersom det var 2km med masterbil på asfalt gjennom sentrum posisjonerte jeg meg raskt fram i tet. Så, da bilen slapp gikk det rett opp! Opp, opp, opp, opp! Ikke nok med at man holder deg gående i 40min i konstant motbakke, men stigningsprosenten er så høy at rillet betong med skåstilte spor må til for å få feste! Jeg fikk syra relativt kjapt, og kjørte noek for tunge gir, men jeg hadde et mål før start: å henge med teten så lenge jeg klarte, så fikk jeg heller ryke på en skikkelig karamell lengre ut i løypa. Farten her er klart høyere enn hjemme i Norge, og det er nettopp det jeg må øve på i rtit. Derfor lot jeg pulsklokka bare blinke så mye den ville på rett under maxpuls, og tråkket hardt på. Over toppen ventet en kanonfin utforkjøring med delt singeltrails på jordbunn og grus- og kjerreveier. En større gruppe var samlet i front. Ned i dalen igjen var det noe spredt blitt, der løypa tok oss gjennom skønne landsbyer og langs et flott vann. Før det gikk rett til vers igjen! Foran lå Alban Lakata og et par til, som siden ble hentet inn. Rett bak lå jeg i en mindre gruppe, med en BMC-rytter, Hannes Genze, Steffan Sahm, Thomas Dietsch og Karl Platt. Sistnevnte slapp oppi bakken.

Jeg merket at farten var høy og lå stort sett 7-10 slag over terskel hele tiden. Men tross eneste rytter i gruppa med 29er sykkel og store hjul var jeg med hele veien. Da vi tok av fra veien og startet å klarte det siste fjellet visste jeg at dette var en lang og hard bakke. Men der tok jeg feil – det var nemlig en usannsynlig, brutal og uutholdelig stigning fra bunn til topp av et høyt fjelll. 800 høydemetere i ett strekk! Jeg fikk ikke i meg tilstrekkelig med væske og næring underveis, dels pga den høye farten gruppa jeg lå i holdt, men også fordi jeg ikke hadde noen til å lange. De andre gutta hadde hele teamet sitt her nede som kjørte bil og langet flasker, gel og annen næring på de 6-7 ulike langesonene. Jeg hadde bare 2 x 0,5L med Winforce samt en flaske fra drikkestasjonene med Powerade. Jeg merket kjøret på kroppen langt oppi lia, men vekslet mellom å stå, kjøre lettere gir og styrketråkk. For min del var sistnevnte det beste etter hvert da stigningen var jevn-bratt og pulsen sank betydelig når jeg la på noen gir ekstra.

Halvveis i ørska og med hodet hengende på skakke kom jeg meg over og satte utfor – siste bakke ned mot mål. Fra 1200 m.o.h gikk det likeledes ned i en stigning til Riva del Garda som ligger ca 80 m.o.h! Med oppsett som Racing Ralph 2.25” bak og Aspen foran (Tubeless) gikk det i bra fart nedover. Med 28” hjul får man litt ”ekstra” å kjøre med og flyter i større grad gjennom løs grus og over ulent terreng enn med 26”.

Det steinete, skarpe og tøffe underlaget lengre ned i bakken tok dessverre luften ut av fordekket i en sigepunktering. Jeg stoppet, fant det lille hullet i framdekket og ristet hjulet så lateksgruffa skullet tette. Men det virket ikke til å redde, så jeg kastet i en slange og pumpet opp. Endel ryttere passerte ned den bratte og ulente skråningen mens jeg holdt på. Da jeg kastet meg på sykkelen igjen og satte utfor begikk jeg to feil: jeg pumpet nok litt lite luft i framdekket tatt terrenget  og den høye farten i betrakting samt at jeg skulle ta igjen det tapte – hvilket bare var dumt. Etter 1km gikk det et snakebite i samme dekk og ut på sidelinja igjen! Jeg hadde bare 1 ekstra slange med meg, så der stod jeg og ventet på neste rytter i håp om at han kunne ofre en slange. 1, 2, 3 stykker passerte og den fjerde var snill og kastet til meg en slange. På´n igjen, tenkte jeg, men så tenkte jeg meg om og leste på utsiden av gummien: 26 inches! Noe smått for mine hjul, he he. Måtte le litt! Men det var kun en annen rytter som passerte de neste minuttene og han så bare surt på meg da jeg spurte om en ekstra 29er slange. Så da var gode råd dyre, fortsatt 300 høydemetere og noen asfaltsletter igjen til mål, så jeg dytttet inn den ”ille slangen i de store hjula og fikk dratt dekket på plass. Var veldig usikker på om dette ville funke, så derifra og inn til mål tok jeg det pent og forsiktig. Kjørte meg opp et par plasser på asfaltstrekket siste 2km, men da jeg rullet i mål etter 4t og 55min (tapte ca.10min tenker jeg inkl. begge punkteringene og den reduserte farten på sisteetappen) var allikvel slangen foran fortsatt helt full.... og jeg helt tom!

Selv om det plasseringsmessig ble endel lengre ned på resultatlista enn forventet der jeg lå i første gruppe ned siste bakken (tror Alban Lakata kjørte solo inn?), er jeg godt fornøyd med gjennomføringen og innsatsen udnerveis. Jeg var på hugget, innfridde målet, og vel så det,  om å henge med teten så lenge jeg greide. Kan vel konstantere at jeg heller adri har vært så sterk og god form som jeg har følt meg de siste ukene. Og moro å se at selv om farten er høy henger jeg med de beste marathonsyklistene i verden, selv om pulsen min sikkert er høyere enn deres relativt sett.

Av erfaring har jeg lært at når jeg først har punktert 1 gang og ikke lengre har tubeless, men slange – hvilket jo er mer skjørt på steinete underlag, - så er det lurt å ta det litt pent etterpå, i hvertfall inntill man finner igjen flyten og rytmen.

Sliten og kjørt sitter jeg nå med en stor potetgullpose i senga og 2 liter vann for å fylle opp lagrene. Winforce Power Pro ble inntatt rett etter målgang, så er nok snart på beina igjenJ.

Marathonhilsen fra Jo Nordskar