Mount Ventoux og WC marathon

World Cup-rittet på Søndag i Ornans ble som forventet veeldig tøft. Men det var jeg forberedt på og mitt resultat i mål som nr. 19 på 4t og 20min var et godt svar for meg.

Løypa gikk rett opp og rett ned. 10min klatring opp og 3min med mye sti-moro ned. Så var det opp igjen. Slik gikk det over 6 fjell/åsrygger.

Fra start av gikk det fort, og opp første bakke gikk det skikkelig unna. Jeg satt med og hadde en god følelse; bra trøkk, tråkket gjennom tunge gir og ”kontrollert” puls. Tatt i betraktning at jeg med to ukers mengde i høyden i Livigno og ankomst i bil etter 6t kjøring kvelden før rittet uten støtteapparat og langing underveis, - satt jeg og gliste stort sett hele løpet gjennom. Med camelback på 1 L på ryggen og ½ L på sykkelen holdt jeg god fart og hadde det moro i løypa som bød på spektakulære utforkjøringer jeg sjelden har opplevd før!

Jeg bevisstgjorde meg også utfordringer og egenskaper som kreves i denne løypa, for å kunne jobbe målrettet med dette foran neste års VM i Ornans. Og jeg fikk mange svar både før, under og etter rittet. Endel erfaringer rikere. Og 2600 høydemetere og 84km mer sliten. For jeg gikk til slutt på en skikkelig smell i løpet.

Da vi passerte ved mål etter 6mil og skulle ut på en siste 24km sløyfe, da var kroppen dehydrert og tom. Jeg tok noen glass med drikke underveis på drikkestasjonene, og håpet Team Bulls og støtteapparatet deres ville gi meg en flaske jeg før start hadde bedt dem om å lange meg – om mulig. Dessverre fikk jeg aldri denne, så med over 30 grader i skyggen og 4 timers intens jobbing senere var jeg nødt til å stoppe: fylle flaska og kaste innpå noen beger med sportsdrikke: 1, 2, 3, 4... – pappkrusene ble tømt i en slurk... 5, 6, 7, 8... – sportsdrikken forsvant ettersom krusene ble skyldt nedpå til jubel blant publikum... 9, 10, 11, 12... – ok, tørsten begynte å gi seg og igjen på bordet stod en pen samling, hvite, tomme pappkrus. Og rundt en gjeng i ellevill jubel som klappet meg videre for siste etappe mot mål.

Det at jeg mistet kreftene og noen plasseringer og minutter siste del av løpet, var selvfølgelig ikke optimalt. Det hadde helt klart vært moro å holde 15. plassen helt inn og være ennå nærmere teten ved å ha et skikkelig opplegg rundt meg med regelmessig langing og hjelp, men det var ikke hverken planeen eller muligheten for denne gang.

Jeg hadde som mål å prøve ut nye ting. Og få erfaring, og ny kunnskap, og kontakter. Derfor satte jeg meg i bilen og dro til Italia. Alene. 2 ukers  høydetrening i Livigno var det første demålet. Deretter å hente overskudd noen dager før Roc Marathon og Roc d´Azur, hhv fredag og søndag en snau uke senere. WC i Ornans skulle brukes til å besiktige løypa, få en skikkelig utblåsning og ”gjennomkjøring” (som det på kontroversielt vis kan kalles), før en forhåpentligvis liten formtopp lengre sør i Frankrike under verdens største sykkelfestival; Roc d´Azur.

Bonusen var at jeg tråkket bra i Ornans. Hadde sterke bein og stor kapasitet. Den skal pleies med lett hurighetstrening og hvile de kommende dagene før høstens siste ritt.

På vei fra nord til sør i går, dagen etter rittet, kjørte jeg sammen med Karl Platt og mekanikeren til Bulls-gutta avgårde etter frokost. Etter 5 timer svingte av på motorveien 200 km nord for kysten. Klokka var halv fire og målet var toppen av Mount Ventoux (1909m.o.h). Mens mekanikeren Lukas klatret rett opp den ene veien, rullet Karl og jeg rund fjellet og klatret opp fra baksiden. 21 km og 1900 mt stigning.

Vi endte opp på toppen av det steinete fjellet hvor Tour de France så mange ganger tidligere har gått opp på, med en unik utsikt i 360 graders perspektiv og kun ikledd kort trøye og kort bukse: 3. Oktober 2011 på nesten 2.000mt høyde ble notert som den varmeste og deiligste SOMMERdagen for min del i år!

I morgen kommer Ole Hem fra teamet ned hit og i tillegg er Christian Stabell Eriksen allerede på plass. Det er hyggelig med litt selskap av godt folk og for sammen å kunne sette sesongavslutningen som en stor, rund og presis prikk over ién!

Sykkelhilsen fra JO