Ciao de Italia

Forrige uke vendte jeg nesen sørover, alene. Fergen fra Larvik til Hirtshals ble kansellert bare timer før avreise pga storm, så jeg satte meg bak rattet og gav gassen en god og lang dytt. Helt til København. 3 timers søvn senere rullet en fullpakket bil med 3 sykler, rulleski, løpesko, svømmetøy og tursekk videre til høyfjellet i Italia. Nærmere bestemt Livigno på 1900 m.o.h.

I skrivende stund har den for to dagers siden så sommerlige, varme og koselige byen omgitt av gressgrønne fjellsider, tørre og raske singeltrails og fargerike blomsterkledde husvegger blitt totalt omgjort til et vinterparadis! Ja, du hørte riktig. 20 cm snø lå ventende i dag morges da jeg trakk for gardinen i leiligheten jeg har leid. Jeg ble egentlig vekket av en masse skrik og skrål utenfor, og tenkte at nå er det ettervirkningene av naboens noe ukontrollerte forhold til grappaen som slår full alarm og vekker hele nabolaget. Jeg dro meg opp, åpnet vinduet på gløtt og myste ut i mørket – eller rettere sagt lyset som slo i mot meg. Fra en hvitkledd bakgård stadig krydret av fallende snø. Den lille Fiatén hadde selvfølgelig sommerdekk, naboen hadde dårlig tid til jobb og som om ikke det var nok lå nå altså drøyt 20cm våt snø på bakken gjorde friksjonen mellom asfalt og hjulgummi til et minimum. Også hadde selvfølgelig brøytebilen lagt igjen en sånn høy, fin og symmetrisk snøkant foran innkjørselen... så da la jeg meg til under dyna igjen og konkluderte kjapt med at italienernes rykte om et intenst, hissig og høyfrekvent gemytt herved var bekreftet!

Målet mitt med disse to ukene i Livigno er å skjønne meg på høydetrening. Det er jo et velkjent fenomen og har vært tatt i bruk av de beste i mange idretter gjennom flere år. Og det har gitt resultater. Positivt hos noen, andre har vært mer uheldige i utfallet. Derfor tenkte jeg å teste det selv for å kunne konkludere og eventuelt ta i bruk dette mer regelmessig mot store konkurranser, om det gir meg et heldig utfall i etterkant og underveis. Så langt har dette vært fantastisk.

Dagen i dag har riktignok vært unormal hvit så løping, svømming og vekter har derfor stått for dagens treningsinnhold. Og i går var jeg på fjelltur til litt over 3 tusen meter hvor jeg traff på både steinbukk og den første snøen (som senere skulle vise seg å falle også litt lavere...)

De 3 første dagene syklet jeg kun downhill i Mottolino Bike Park. Det har vært rått! Anthem-fulldempaén med 100mm vandring foran og bak gjorde flere av de større downhill-syklene forlegne da de ble forbikjørt og satt på sidelinjen i Northshore-parken hvor jeg fikk dagene til å gå i høy fart! En fin måte å akklimatisere seg på.

Jeg har kjøpt meg kart over Livigno, Stelvi og Bormio i dag og er blitt kjent med en tidligere terrengsyklist på Bianchi-laget (Adam ett-eller-annet). Når snøen forsvinner ruller jeg på raceren over Stelvio. Og til lørdag er det contest og avslutningsfest i downhill-annlegget. Også går den norsk-italienske ordboka opp og igjenn dagen lang her jeg driver å lærer meg språket. Italiensk er jo syklistenes moderspråk!

Jeg har klippet sammen et par filmer fra downhill og stisykling, som jeg håper å få lastet opp i.l.a de neste dagene. Har ikke nett i leiligheten, så må rulle 20min på sykkelen ned til et hotell jeg har alliert meg med på nettfronten.

Arrivederci. JO