Beste norske dame i Birken!

Som alltid er det Birkebeinerrittet som trekker det største feltet med de beste damene i Norge. Til start var vi 50 i eliten i år. Det var flere utenlandske proffer på startstreken og både Finland, Sverige, Tyskland, England og Kina var representert. Mangel på utfordrere var det derfor ikke. Målsettingen i år er jeg ikke redd for å innrømme – det var å henge med Pia så langt det rakk (forhåpentligvis til mål) og i alle fall bli en god nr. 2.

Værmessig var årets mye, mye bedre enn de to siste. Det var tåke og grått, men varmt (ca. 16-18 grader). Fredagen var det strålende sol og
over 20 varmegrader, så for de som la ut sin billett på finn.no pga værutsiktene…kan aldri stole på værmeldingene-er det meldt drittvær blir det sannsynligvis sol:-).

I fjor mener jeg at vi i feltet slapp Pia altfor billig av gårde. Hun hadde ikke det kraftigste rykket, men klarte likevel å dra fra. Vi bak samarbeidet ekstremt dårlig om å hente henne inn igjen. Derfor bestemte jeg meg for at dette ikke skulle skje igjen i år, og da Piarykket kom kastet jeg meg på hjulet hennes. Sally Bigham lå bak på mitt hjul. Det gikk forrykende fort, og pulsen nådde høyt for å holde farten til Pia. Jeg kikket meg over skulderen og så at vi allerede på første rykk hadde fått en luke ned til resten av feltet. Ikke lenge etterpå satte Sundstedt inn rykk nr.2 for å prøve å riste av oss som fulgte. Vi hadde ikke nådd Skramstadsetra ennå. Jeg klamret meg fast på bakhjulet. Da ville Pia ha oss bak frem og hjelpe til å dra. Jeg la meg foran, men gunna ikke på av naturlige årsaker (et solid syreangrep i lårregionen). Like før Skramstad rykket Pia for tredje gang, og denne gangen maktet jeg ikke å henge meg på. De tre som endte foran i sammendraget forsvant, og jeg ble liggende alene. Jeg hadde lenge de tre i øyesyn, men dessverre hadde jeg svært lite sprut i beina denne dagen. Dermed var det bare å guffe på i egen majestet, og håpe det holdt helt inn.

I forkant av rittet ble jeg intervjuet av Philip Tavell. Han poengterte at konkurransen blant jentene ofte utartet seg til å bli et slaks temporitt i birken. Det var nettopp slik det ble for meg i år. I fjor lå Linda og jeg sammen hele veien, og dette har helt klart sine fordeler fysisk da man bytter på å dra, men gir også et boost psykisk. Jeg kjempet hele veien for å holde motivasjonen oppe og beina i gang da syra lå å surkla i låra hele veien til mål. Jeg føler jeg hadde en av mine verste konkurransedager hittil i år. Med tanke på hvordan konkurransen ble og hvordan jeg følte meg er jeg ekstremt fornøyd med min 4,plass i år. De tre som slo meg er ingen lettvektere styrkemessig, og to av de er proffe. Jeg gjorde det jeg kunne for å henge på de beste og ble med i det avgjørende bruddet. Dessuten klarte jeg meg godt mot de foran som jobbet sammen, og jeg klarte å holde unna de bak som også hadde fordelen av å kjøre rulle. Det går tydeligvis ann å ha dårlige bein å likevel gjøre det bra!

Gratulerer til lagkameratene Håkon med en kjempebra 3.plass og Jo med 4.plass – godt prestert i et solid felt av spreke mannfolk!

Heidi