VM – Veldig Moro!

Årets VM-løype rundt Montebelluna i Italia bød på raske singeltrails, korte og brutale motbakker, akselerasjon, ”stop&go” og kontinuerlig jobbing. Alt dette i over 30 graders brennende varme og med en vinnertid av Christopher Sauser på nesten 4,5 timer!

Med meg gikk det så bra det kunne gått og alt klaffet. Etter å ha syklet siste timen totalt utmattet og dehydrert pga manglende væske, fikk jeg en god bekreftelse på at jeg er topp 30 i verden når ting går stang inn. Det ble totalt 35.plass, men helt til siste 6km gjenstod (av 115 km) lå jeg som nr. 27. Men da var jeg så sløv og lite tilstede at hvert tråkk og hver sving nedover utfordret hode og kropp til i det hele tatt å holde seg på sykkelen. 5 timer og 53min brukte jeg – 28min bak Sauser, som forøvrig vant overlegent med over 3min på teamkollega og tjekkeren Jaroslav Kulhavy. Over 10min var det ned til VM-trøyas forsvarer Alban Lakata, som ble nummer 6. Selv mener jeg en slik differanse blandt de 10 første er for stor i et VM. Løypa burde vært 10-15km kortere, både for herrene og damene. Det ”dreper” lysten og deltagelsen hos verdens beste syklister for kommende mesterskap. Og når sola steiker såpass godt som den gjorde her i Italia denne søndags formiddagen, ja da er det langt og tøft tilbake til mål.

Jeg klager dog ikke, for arrangementet, rammene, stemningen og løypene var fabelaktige! Topp stemning og topp sykling. Bare slik italienerne kan by på med sin lange sykkeltradisjon.

Rittmessig gikk starten opp på en åsrygg der det de første 7km var asfaltert vei. Jeg hadde overskudd i kroppen, ingen forventninger annet enn å ha som mål å henge på så lenge jeg klarte. Kroppen og alt stemte, 29er sykkelen min var rigget med lett og solid utstyr (dekk hadde jeg dagen før fått av Specialized-teamet som bytte mot noen øl til mekanikerne). Så da jeg kjente at ting stemte ut fra start klinte jeg til og lå som topp 5-10 på toppen. Løypa var som tidligere nevnt raskt og taktskifte var viktig. For Julian Absalon var dette et langt rundbaneritt. Et veldig langt et...

Jeg ble etter hvert en del av en 10-manns gruppe som jagde teten. Noen falt av i de korte motbakkene, men det samlet seg som regel igjen på neste grusvei eller gresslette. Store deler av rittet gikk på kryss og tvers av de utallige vinrankene, men det var ingen fare for å bli full – kroppen tømte seg derimot sakte men sikkert for væske. Selv hadde jeg med en hjelpemann, og i samarbeid med Lars Granberg, Linda Larsen og Ole Kristian Silseth (som alle hadde med en makker) klarte vi å dekke 6 av 8 langestasjoner. Tross at jeg i tillegg kjørte med to flasker fra start og på de første langesonene, var det 2 langinger på den ytterste sløyfen på løypa vi ikke hadde dekket. Og med den, i hver fall for meg, - uvante varmen og høye intensiteten over så lang tid, trakk cellene seg sakte men sikkert sammen. Flaska jeg fikk på siste langing ca. 15km før mål, hadde jeg slukt allerede 700 meter etter langesonen... og da gjenstod det maaange, lange og seige klatringer i terrenget og på grus.

Men i mål kom jeg totalt utmattet og slo dessuten 3.plassen sammenlagt fra årets Trans Germany. I likhet med Karl Platt og flere til som  jeg lå sammen med, var hele gjengen totalt dehydret og enige om at disstansen hadde vært i drøyeste laget.

Det var en positiv og tøff opplevelse i mitt første marathon-VM på hvordan realitetene er blandt verdens aller beste rundbane, marathon og landeveissyklister. Det er ingen tvil om at for å sykle fortere hjemme, må man trene og utfordre kapasiteten og mentaliteten på det nivået bare internasjonale startfelt kan by på.

Hva gjelder rundbanesatsingen har ryttere som Fagerlig og Kjøren bl.a. tatt tak i utfordringen og kjørt mye utenlands, mot de beste i verden. Også i Norges Cycleforbund har fokuset på å få fram ryttere gjennom en kollektiv landslagssatsning, dreid seg om rundbane. I marathon derimot er det lite eller ingen tradisjon, hverken fra ryttere eller forbundes side, om satsing internasjonalt. ”Etterlysningen” og initiativet må komme fra oss ryttere om at vi ønsker å bli bedre og derfor reise ut i mesterskap og større internasjonale marathonritt hvor vi blir matchet med verdens beste marathonspesialister. Det hadde vært moro å satt sammen et landslag av marathonsatsende terrengsyklister som reiser over grensa sammen – sykler større ritt i utlandet sammen – løfter nivået sammen – og trekker i de samme trådene, sammen! Et skikkelig landslagsapparat med tilstrekkelig hjelp til langing, mekking på sykler og utstyr, etc.

Granberg, Larsen og Silseth kledde de norske fargene godt i lag med meg her nede og det var i tillegg god support å få gjennom hele rittet med heiarop fra Gunn Rita´s beryktede Stavanger-fanklubb, som selvfølgelig var på plass!

For meg gav dette VMet i hver fall smaken på videre satsing. Motivasjonen er topp, jeg er i form og blandt de 30 beste terrengsyklistene i verden i marathon. Men for at noe skal skje av det jeg nevnte, må først resultater og interesse komme fra rytternes side og deretter en felles bevisstgjøring over at ”noen” faktisk vil, tør og prøver. Så da er det bare å tråkke på og levere utoverJ

Ciao e arrivederci de Jo 

PS: hva gjelder bilen på bildet hadde jeg bestilt leiebil fra Hertz hvor jeg krysset av på "Ford Fokus eller lignende"... så da ble det "eller lignende" (i kursiv!)

PS: en spektakulær, fartsfylt og beskrivende film fra årets VM i marathon fra Montebelluna kommer asap. Følg med her på hjemmesiden, Youtube og Facebook!