NM maraton 2011 – SØLV

Det hele endte i et kraftfult spurtoppgjør. Mellom Lars Ragnar Manengen og meg. Ut ifra de drøye tre timene og 77 km var det altså hundredeler og centimeter som tilslutt skulle skille gull og sølv. Her er en liten rapport fra NM-løpet sett med mine øyne...

Det var godt og varmt i dag. Endelig et ritt med skikkelig sommervarme og ingen bekymringer om skoovertrekk, undertrøye, pulsvarmere eller ermer skulle vurderes. Et befolket startområde, både i ryttere og publikum, gjorde det livlig rundt Kalnes Jordbrukerskole i Østfold.

Mine forberedelser til NM har gått som planlagt; en tøff treningsbulk på over 26t fordelt gjennom 6 dager var lagt ned etterfulgt av noen dager fri. Kjente at overskuddet var på plass. Min største utfordring i dagens ritt ville bli å få i seg nok drikke og mat. Jeg hadde derfor tatt mine forhåndsregler og matet nedpå både peanøttsmør og loff, gel og flere liter Winforce sportsdrikke. Og kruttet holdt hele veien.

Allerede i første terrengparti var Manengen og jeg alene. Vi testet hverandre i både motbakker og i myrområdene i skogen, men ingen av oss klarte å riste den andre av. Han kom seg opp på grusen og jeg kjørte meg inn i rygg på ham over de fortsatt våte delene av løypa. Her ”fløy” 29” elegant over gjørmehull, bekker og sugende underlag.

Jeg så etter hvert at dette muligens gikk mot en spurtduell. Så forberedelsene om hvilken taktikk jeg skulle kjøre og hvilket gir jeg skulle gå på, ble bearbeidet gjennom den siste delen av løypa. Vi hadde mellom 2 og 3min på de bak, men da det gjenstod ca 2 km stoppet det helt opp. Verken Manengen eller jeg ville ligge foran å dra. Jeg prøvde meg på en langspurt bakfra, men sterk motvind gjorde at vi like etterpå lå klistret på hjul. Adrenalin, kyniskhet og fokus preget de siste hundre meterne. Jeg lå i god posisjon bak og fulgte hver bevegelse og hvilket gir han hadde, for å være kjapp i akselerasjonen selv når han gikk fra front. Men i det jeg kikker en siste gang ned på mitt eget gir for å bekrefte riktig posisjon, så tråkkes det til fra front. Jeg er med en eneste gang på etterskudd, klemmer til og reiser meg. Mangengen har fått 5-6 meter på meg, men jeg kaster meg etter. Målseglet kommer stadig nærmere og det gjør ogå jeg. De siste 10 m tar jeg innpå mye og har høyere fart forbi i det jeg hiver meg ut og opp på siden. Så er målstreken der. Akkurat litt for tidlig. Jeg kaster fram sykkelen og glir opp på siden. Akkurat litt for sent. Jeg manglet 20-30cm på min side. Det blir sølv. Igjen. Som i fjor. 2. Plassen, så nærme, men allikevel langt unna øverste trinnet på pallen. Det ble noen runder på sykkelen helt mutters alene bak låven rett etterpå for å bearbeide de blanda følelsene og inntrykkene som falt innover meg. Marginer, detaljer, kunne ting vært gjort annerledes?

Det har vært tøft å fordøye det faktum at jeg var så nærme og følte meg så klar for å gå helt til topps i dag i NM. Ingen selvfølge naturligvis, men tatt de siste årenes progressive utvikling, fra bronse i 2009, sølv i 2010 og i år en steg videre, litt nærmere, mye nærmere, i tillegg til gode forberedelser, så hadde jeg stor tro på meg selv i dag.

Medalje ble det. Nest best og allikevel mye bedre enn i fjor. Da var jeg flere minutter bak gullet – i år få cm!

Også var det knallmoro at teamkompis Kristoffer Sommer Wormsen gikk inn på 3.trinnet av pallen – vel fortjent etter fantastisk solo-kjøring de siste km. Dessuten Heidi som vant bronse i K-senior. Det kaller vi nesten tapetsering av pallen

Det positive i sølvet og 2. Plassen jeg vant i dag er at motivasjonen til å kjempe videre og jobbe ennå smartere, bedre og hardere framover, - den trigger i større grad enn noen gang. Jeg er tent som en fakkel og har planer, ambisjoner og vilje til å vente. For det er bare snakk om NÅR...

Resultatlister finner du på denne linken

Jo N