Min 1. pallplass i utlandet

Publisert: 18.05.2010 12:03
Av: Jo Nordskar

17.mai ble feiret i dress med is i begge hender og en grytidlig sykkeltur. Jeg dro med meg kjæresten min kl. 07 i går morges ut i Krokskogen, innenfor Lommedalen. Beina hadde godt av en rolig trilletur på 2 timer med lett frekvens for å vaske ut slagstoffer i muskelaturen etter søndagens ritt. Da gikk det nemlig hardt for seg i de svenske skoger...

I Skövde i Sverige syklet jeg søndag et kjempefint maratonritt på 81km. Dette var det første rittet i svenskenes "Långloppscup", ala NorgesCup maraton. Starten var tøff. Den gikk rett inn i en bratt bakke på 2km. På toppen var det spurtpris, og som jeg hadde forventet, ble det allerede her dannet en tetgruppe. I den satt jeg. De første mila syklet jeg fornuftig; lå i 3-4 posisjon og hadde hele tiden kontakt. Vi var i starten en gruppe på 7 mann.
Prosentvis fordeling av ulikt terreng gjennom de 81km, var vel noe sånt som 90/10% - i favør til sti og terreng mot grus. Fantastisk moro! Stier som ålte seg gjennom grønne enger av hvitveis, over røtter og mellom trær. Doserte svinger og singeltrails i kilometer på kilometer, høy fart og hærlig underlag.
Halvveis i rittet var 7 mann blitt til 5, og etter ennå noen terrengpartier var vi kun 4 mann igjen - og 10km til mål.
Jeg følte meg ikke i kjempeform, litt sår og sliten muskelatur, så jeg spilte ut alle korta mine på psyken. Jeg tråkket hardt til på stiene, hvor jeg selv følte jeg fant bra flyt og kunne holde høy fart med den fantastiske fulldempern jeg hadde under meg. De 3 andre syklet også på fulldempere.
Ihvertfall kjente jeg meg ikke som den sterkeste av oss 4 i tet, da vi tok fatt på de siste to kilometerne mot mål. Avslutningen gikk rett opp en slalåmbakke, på dårlig grusvei. En seig, bratt bakke på ca. 800m! Da vi brakk inn i starten av bakken og gjøv løs på klatringen, hadde jeg mest lyst til å gi opp; la meg falle av, bare komme meg opp alene, så utslitt og redusert som jeg var. Syra var allerede forplantet godt i begge beina. Det var nesten natta og slutt. Men, jeg har trent på å ha det vondt tidligere. Mange ganger. Og jeg tvang meg til å tenke, der og da, at jeg kan takle smerte og syre bedre enn alle rundt meg her! Så smalt det...
Jeg klinte til fra bunn av bakken og de andre fulgte etter. Det gjorde så smertelig vondt, og vi var ikke engang 1/6 opp i bakken. Men neste rykk satte jeg allikevel rett etterpå, og 4 mann falt tvert av! Taktikken min var å "late som" jeg var pigg, og kjøre offensivt. Jeg visste det ville koste mye krefter, å ligg i front og rykke med bein så tunge som tømmerstokker. Hadde jeg hatt superkrefter og følt meg veldig sterk her i siste bakken, hadde jeg satt et mer kontrollert rykk og brukt "alt" på dette ene rykket og satset på å komme ifra konkurrentene på ett forsøk.
Denne dagen derimot - hvor jeg lett kunne latt meg friste til å gi opp, tenke at jeg ikke hadde sjans på de 3 andre rytterne rundt meg som både var mindre og lettere utgaver av syklister - valgte jeg å fokusere på mulighetene jeg likevel hadde: nemmelig å opptre som den sterkeste av dem. Rykke litt jevnt og ofte, spesielt når de andre prøvde seg. For å demonstrere at det ikke var noen vits å gå i fra.
Det resulterte i at de tre andre, som like etterpå var blitt til to, holdt seg bak meg og jeg fikk trå "min fart" opp bakken. På toppen rykket allikvel en av svenskene og jeg merket at jeg ikke hadde sjans. Men, i det begge svenskene går forbi meg, ser jeg at vi er på toppen. Jeg brekker motvillig etter og knepper to gir ned bak og reiser meg. Med ett er jeg på hjul og oppløpet står foran oss.
Inn på oppløpet, en flat, rett grusstrekke holder jeg andreposisjon og sløret letter foran øynene mine. I spurten prøver jeg forgjeves å trå på de tyngste gira bak, men mye gjørme og gress har lagt seg i kransen bak og jeg skjønner fort at jeg må spurte på noen gir lettere. Det er allikevel for sent å skape fart nok inn i mål, og jeg blir slått med 1 sekund av to svensker.

Anthem X'en, fulldempern jeg syklet på, var bare helt rå! Sinnssykt bra sykkel. I en slik løype som dette, hvor vinnertiden var på over 3 timer med nesten bare sti og terreng, er det tøft for ryggen i det lange løp. Du blir sliten og stiv i muskelaturen rundt korsryggen da man konstant må "følge" sykkelen og terrenget i dumper, svinger og slagete underlag. Der tjener man mye på å sitte på en fulldempet sykkel, hvor slagene dempes og absorberes i bakdemperen slik at rytteren i mye større grad kan SITTE på setet og konsentrere seg om framdriften.

Jeg følte at i dag tapte jeg ikke en 1.plass, men jeg vant en 3. plass og ser meg veldig godt fornøyd med innsatsen og dagens økt!

Hilsen JO