Med badehette, tempodrakt og joggesko…

På lørdag deltok jeg i en triathlonkonkurranse ved Åsa utenfor Hønefoss – Kjerrathlon. Jeg har fått av gipsen etter bruddet i hånda, men trosset NC I marathon I Sarpsborg likevel da jeg ikke er konfortabel med å kjøre “villmann” I terrenget ennå.
Da er det moro og godt å ha flere bein å stå på...

Jeg fant fram badehetta, triathlondrakta og de lette joggeskoa fra den gang jeg dreiv med tre-greners-idretten. Jeg trener litt løp mellom sykkeløktene, men noe svømming og kombinasjonen av alle 3 disiplinene har jeg ikke praktisert på lenge.
110 deltagere var på plass til å gjennomføre 500 meter svømming I Steinsfjorden, deretter 5 km motbakkesykling opp til Damtjern og tilslutt 5,2 km terrengløping rundt Damtjern. Noen stilte som 3-mannslag I stafett, mens andre – som undertegnede, - kjørte solo!
Offensiv som jeg er stilte jeg meg på 1.rekke og tok teten ut på svømminga…de første 5 meterne! Det blåste og bølgene hadde retning mot oss. Jeg svømte I en halvsirkel ut til vendingsbøya pga lite rutine på å innimellom løfte hodet og peile ut kursen. Jeg hadde mer enn nok med å drive overkroppen I crawl framover, og havnet I motsatt “kjørefelt”. Det merket jeg da de første svømmerne I teten overkjørte meg, bokstavelig talt; med ett ble jeg dratt under vann og det ble ropt til meg at jeg svømte i feil retning. Et forvirret og slørete blikk kom til overflaten og fant endelig vendingsbøya. Etter å ha kommet seg rundt den var det full fart inn igjen. Og da kommer den værste delen: å holde seg noenlunde I vater opp av vannet og på vei bort til sykkelen. Jeg er alltid like svimmel og “sjøsyk” når jeg kommer på land, at det å få på seg sykkelsko og hjel I seg selv er en stor prøvelse for ballansenærvene!
400 høydemetere fordelt over 5km gir en bratt stigning I gjennomsnitt opp til Damtjern. Jeg klinte til på raceren, de første 500m på grus/kjerrevei før asfalten tok meg mot toppen. Opp av vannet lå jeg ca. 40 sekunder bak teten. Med beste sykkeltid tok jeg igjen mange på vei opp bakkene. På toppen var det like ved at jeg løp avgårde med hjelmen på hodet. Sliten, men med bra driv ut jaktet jeg teten: et stafettlag som ledet!
Med to langbeinte brødre på begge godt over 190 cm, har jeg, som “minstemann”, lært meg til å holde et godt tempo I nedoverbakkene! Det gjelder å “slippe opp” og la beina gå av seg selv, noe som gjorde at jeg endte opp med nest beste tid på løpinga!
Det var blødt I terrenget og over et lengre myrparti, med god fart inn, satt foten plutselig fast. Dvs jeg var allerede to lange skritt på vei videre, men nå barbeint på den ene foten – skoa satt igjen I myra bak meg! Ikke alltid like gunstig å ha strikk i stedet for lisser I skoa, men det gjør skiftinga fra sykkel til løp litt raskere. Og med ett så jeg han på stafettlaget som lå I tet. Jeg gav jernet helt inn og vant hele greia. Med over ett minutt slo jeg det beste stafettlaget og hadde selvfølgelig en super dag: lite er bedre enn laktat I beina, blodsmak I munnen, vann I ørene, gjørme opp begge leggene og den største pokalen av dem alle I hånda…egentlig var den ikke SÅ stor da, men det stod 1.plass på den og det er jo det som teller!:-)

Ringeriket Blad lagde en liten sak på konkurransen, se link under:
http://www.ringblad.no/sport/article5208977.ece

Resultater fra konkurransen ligger på følgende link:
http://www.nuil.no/?M=PV&documentid=178

Til helgen er det Grenserittet på programmet og jeg vil gjerne gjenta plasseringa der også!

hilsen Jo N