Landslagssamling på Hafjell

Forrige uke var det en 4 dagers samling med landslaget på Hafjell. Jeg og Tobias var der, og jeg tror ikke det er mange som kjører fra oss nedover etter denne samlingen;)

Planen for samlingen var teknikktrening på sykkelen. Derfor fikk alle utdelt heiskort i bakken, slik at vi kunne kjøre heis opp og dermed få flere turer nedover. To av dagene kjørte vi i utforløypene med vanlige rundbanesykler, mens to andre dager leide vi downhillsykler. Det var egentlig greit å bytte på litt, for det er ganske stor forskjell på DH-sykkel og de vanlige rundbanesyklene. Dermed hadde ikke overføringsverdien vært like stor hvis vi bare skulle dundra rundt på downhillsykler hele dagen.

Forskjellen er ca. dobbelt så mye "vandring" i dempegaflene. Det sørger for at DH-syklene blir mye mer tilgivelige og sluker terrenget utrolig lett. Det er en helt annen oppbygning på syklene, som er bygd for nedoverkjøringer. Men allikevel føler jeg det var veldig bra utbytte av å kjøre DHsykkel også. Med den ble det mye mer hopping og dropping, noe som var uvant for meg som bare har syklet rundbane. Derfor var jeg ikke spesielt god på hopp før denne samlingen, men etter bare en dag i bakken følte jeg at jeg hadde god kontroll i lufta. Ved å leke seg på sykkelen slik vi gjorde i bakken, får man en veldig bra sykkelbeherskelse som er godt å ha med seg når man kommer til de vanskligste seksjonene i en rundbaneløype.

DH-sykling er også fantastisk morro, og jeg har allerede planer om å dra tilbake til Hafjell etter sesongen er over. Det er faktisk ikke så dumt å vente med det til de viktigste rittene er unnagjort, ellers kan sesongen fort bli kortet ned med noen måneder. Jeg snakker av erfaring da jeg fort kunne endt sesongen på et hopp i bakken på slutten av samlinga.

Etter noen dager i bakken begynte sykkelfølelsen å bli bra, og selvtilliten ble kanskje litt for stor. Litt av skylden for det legger jeg på at jeg stod mye på twintip-ski før, og de hoppene jeg hoppet å trikset på da var tre ganger så store som de hoppene vi kjørte på sykkel. Dermed begynte jeg å kjøre med større og større risiko, for det ble jo kjedelig å bare hoppe på de små hoppene etterhvert. Det endte som det måtte, på trynet selvfølgelig. Og skulderen hoppet ut av ledd. Ikke fikk jeg den inn igjen heller, så måtte en svipptur innom Lillehammer sykehus for å få den på plass. Var ikke veldig høy i hatten da jeg nettopp hadde tryna og merket at noe var galt. Heldigvis var det "bare" skulderen som hoppet ut, dette har nemlig skjedd et par ganger før, og fra ført vet jeg at da kommer man fort på sykkelen igjen.

Så, jeg er på sykkelen og klar for å ta fatt på en spennende og innholdsrik høstsesong. Så får det hoppes og trikses når de siste rittene er vel gjennomført;)

Olé