Fantomsmell

Publisert: 22.02.2010 16:49
Av: Jo Nordskar

De kaller seg Mr. Biceps og Mrs. Triceps og pleier å være samarbeidsvillige. Men på lørdag streiket de fullstendig under Grenader-løpet!

Jeg gikk altså på en real smell i lørdagens skirenn. Og det skjedde allerede halvveis i løpet, etter 45km ved passering Løvlia. Da hadde jeg kjempet med armer og bein for å henge med en av de første puljene som dannet seg ut fra start i Hakadal. De første kilometerne gikk oppover og jeg var med der framme. Det var da stakingen begynte, over de mange myrer og vann mot Kikut, at jeg oppdaget mitt handikap. Skia mine glei mye dårligere enn samtlige løpere rundt meg! Ettersom jeg ikke har gått noe særlig klassisk langrenn eller renn de siste sesongene, og kun har et par ski, har jeg ikke brukt mye resurser på å pleie sålen under disse. Da det i tillegg er et par stive klisterski gjorde de turen ekstremt tung for meg.

Gradestokken viste - 14 grader denne lørdagen og med to hviledager i forveien hadde jeg krefter og overskudd til å kjempe så lenge det varte. Men det varte ikke lenge. For når løperne rundt meg løftet stavene til et nytt dobbelttak, hadde jeg allerede dratt gjennom to ganger, for å holde samme fart! Så da røyken fra nystekte boller på Løvlia bredte seg over løypa 3 timer senere, var jeg glad for å se kjentfolk på matstasjonen der. Vidar og Rita stod med varm kaffe og rugbrødskive med kardemommebrunost, akkurat som bestilt. For en service! Jeg dyttet i meg de sårt trengende næringsstoffene og sjanglet videre gjennom skogen i de igjennsnødde løypene til Kleivstua, Sørsætra og Sollihøgda. I så tilfelle det var ”veggen” jeg hadde møtt på Løvlia, hadde jeg falt i kjeller’n da jeg kom til Sollihøgda...

Der hang armene slappe og tunge som greinene på et nedsnødd grantre. Det måtte minst 4 varme vafler på matstasjonen der til, for å løfte armene til nye stavtak i retning neste matsasjon – som var på Sandungen, ca. 2 mil lengre sørover…

Da jeg nådde Mikkelsbånn i Vestmarka en lang stund senere, trengte jeg sårt en tår. Det var lettere tenkt enn gjort, for da jeg skulle kneppe opp drikkebeltet løsnet det ikke. Snøføyka som spant rundt meg og kulda som beit i kinna hadde trengt seg inn som en lås i spenna og fylt alle tomrom. Spenna var ikke å rikke, noe heller ikke jeg var uten drikke. Da var det jeg kom på at i drikketaska hadde jeg lurt inn en bitteliten Smash-sjokolade som fulgte med deltagerposen jeg hentet dagen i forveien. Hvilket lysglimt i det ellers så hvite, tette snødrevet!

Da jeg skulle glid (?) i gang igjen, presterte jeg å krysse skia på tvers og gikk rett på trynet i løypa. Den lille, helgebetjente hytta til Skiforeningen på Mikkelsbånn rommet ikke mange skitursister, så de fleste stod utenfor hytta denne lørdagen, og fikk selvfølgelig med seg denne komiske oppvisningen som jeg spilte hovedrolle i. Jeg kom meg fort på beina igjen - kanskje for fort. For 20 meter lengre ned i bakken falt den ene skia av. De neste 4 meterne kjempet jeg en balansekamp med meg selv og det ujevne snøunderlaget, - og tapte. - ”fantaststisk hvor store snømasser det er selv her inne i skogbrynet” tenkte jeg vel der jeg lå pakket sammen som en forvirret snøball!

I enden av Sandungen stod selvlysende, gule vester og bød på brødskiver med dansk salami på. Kanskje servicemannskapet av erfaring fra tidligere år i dette rennet har skjønt at gule refleksvester er det eneste som er synlig nok når slitne skiløpere med svekket syn er på ferde? Salami-brødskivene smakte, og var også siste mulighet til å fylle opp de allerede tømte lagrene før mål.

Inn mot mål i Asker gikk det smått. Gamle og vonde minner fra Birkebeinerrennet en del år tilbake, hvor jeg staker innover mot mål på Birkebeinerstadion og plutselig ser en sekk med merkelappen ”M 70” raser forbi meg… - bilder jeg trodde jeg hadde fortrengt for lengst,- viser seg på ny. Og de er virkelige! Jeg langer ut over siste jorde der jeg ser målområdet er på motsatt side. Overraskende nok holder jeg meg på beina idet jeg snurrer 180 grader i et lite hopp over målstreken og hører speaker’n klokke meg inn på tiden … hold dere fast…. 6timer og 35minutter! Altså personlig rekord, en rekord jeg som førstegangsdeltagende, i skrivende stund, har tenkt å la stå som den er. For på diplomet jeg fikk hvor det står: ”Jo Nordskar har gjennomført Grenaderen fra Hakadal til Asker for første gang”, har jeg to ord å tilføre: ”Jo Nordskar har gjennomført Grenaderen fra Hakadal til Asker for første OG SISTE gang!”…

Ellers var det god og hyggelig service på matstasjonene underveis i løpet og et ellers trivelig arrangement å ta del i. Mange kjente fjes fra syklingens verden også. Jeg fikk en knakanes bra treningsøkt denne helgen med dette skirennet og det var i ettertanke en bra opplevelse. Veldig hardt, rått, ekstremt og tøft, men også moro og utfordrende å ha gjennomført. Nå kjenner jeg at jeg er veldig klar for Frankrike og med god samvittighet forlate vinteren her hjemme 12 dager til fordel for terrengsykling og tørre veier på rivieraen.

Hilsen JO