CycleVasan 2011 - 6.plass og minusgrader

Fra Toppidrettsveka i Aure og terrengritt på torsdag gikk flyet til Oslo og bobilen videre til Sverige for neste ritt. Lørdag morgen gikk Cyclevasan fra Sälen til Mora - 90 km i raskt terreng, - av stabelen. De beste terreng-, cyclecross- og landeveissyklistene fra Norge, Sverige og Finland var på start og klare til konkurranse. 

Sammen med massør, fysio, langer og hjelpemann Vidar Glende, overnattet jeg på start i bobil fra fredag til lørdag. Jeg hadde med meg sovepose, og ettersom dette er en sommersovepose skulle det tilsi at den passet utmerket til denne årstiden. Men der tok jeg feil. Jeg våknet utpå natta og frøs som et isflak. Tilslutt måtte jeg ut av posen, opp i bagen og kle på meg både ullsokker, joggebukse, fleecegenser, ulltrøye og lue før jeg krøp inn igjen. Det var minusgrader utenfor!

For første gang siden de kjølige vinterdagene fikk jeg bruk for termojakke under oppvarmingen...

Etter å ha lagt sykkelen på start og gjort de siste forberedelsene, reiste Vidar avgårde for å lange meg på Oxeberg. I det han setter avgårde 08:53 og jeg småjogger tilbake til starten som går klokka 09:00, kommer jeg på at jeg ikke har ship på foten. Den ligger igjen i bobilen. Jeg snur på femøringen, bykser i motsatt retning over gressletta og etter Vidar som humper avgårde opp mot veien. Mens han må kjøre ytterlinjen, rundt parkeringsplassene på sletta, kalkulerer raskt muligheten for å nå ham igjen ved å krysse på tvers over i en diagonal linje mot utgangen av sletta hvor hovedveien tar over. I full sprint med hjertet i halsen skjønner jeg at det aldri vil gå. Samtidig ber jeg om at han møter hindringer i form av møtende syklister, busser eller kø bak andre utgående biler – men han gir stadig gass og den hvite kula ruller avgårde. I et siste forsøk skriker, roper og veiver jeg med armer og hode etter bilen. Folk oppfatter etter hvert situasjonen og heldigvis har Vidar rullet opp førervinduet, og blir var all ropingen bak bilen. Tilslutt ser han en selvlysende Baker halsende etter bilen og stopper. Jeg får brikka, sprinter tilbake og rekker starten med god margin – 3min på ni...

Selv om beina holder syrefest i første bakke, spiller i hvert fall pusten og hjertepumpa på lag med en slik ”oppvarmning”. 9 mil går raskt:

Jeg ligger hele tiden langt framme. Når OL-sølvvinner Gustav Larsson setter fart på sykkelen gjennom det første grus-tekniske partiet, holder jeg ryggen til den svære temposyklisten. Vi sprekker opp feltet litt, og resultatet er en gruppe på 13 stykker etter halvveis kjørt løp. Etter Oxeberg sitter det igjen 9 stykker i tet. Lars Ragnar Manengen og jeg som eneste nordmenn. Det går jevnt fort, men mot slutten inn i Mora blir det støtet og herjet, hvilket fører til urolig og ujevn kjøring. Jeg skjønner at det går mot spurt i Mora og planlegger å ta ryggen til Saxobank-rytteren Larsson. Den ryggen er jo stor og beina trår jo endel watt i tillegg til at jeg anser ham som en rutinert rytter på et oppløp. Det blir kjørt inn mot oppløpet, jeg ligger langt bak i gruppa for å kunne skape fart og kline til bakfra. Men plutselig er oppløpet foran oss, Larsson er bak meg og jeg må finne en ny rygg å spurte på. Med ett er det kaos foran, bremser hugges inn og jeg kaster meg til venstre for å avansere. Det samme gjør rytteren foran meg, og jeg slenger meg derfor til høyre i håp om å spurte forbi. Der møter jeg sterk motvind og ingen rygg å ta – alle ligger på venstre side av oppløpet på hjulet til hverandre og spurter like hardt. Jeg er nummer 6 og blir nummer 6 i mål, nest beste nordmann og godt fornøyd med det.

Et flott arrangement, varmt og godt gjennom hele rittet (temperaturen tok seg opp skikkelig utover dagen) og en personlig god opplevelse hele veien.

Kroppen, beina og hodet funker optimalt om dagen tross 3 tøffe treningsuker, og jeg vet jeg har mye overskudd å hente ut fram mot Birken. Oppsette med 29” sykkel og stiv gaffel funka helt knall. Tross slag fra underlaget i de tekniske partiene mot den stive gaffelen, absorberer de store hjulene og dekkene dette i større grad enn en 26” – og jeg holdt greit følge med de andre 8 i tetgruppa som både kjørte med dempegaffel og fulldempa sykkel.

Etter målgang var det bading, masasje og premieutdeling. Så hjem til pocketvalley der ”ekstrem-dun-vinter-sovepose” står på ønskelisten!

Hilsen Jo