Happy go lucky….

En uke på camp i USA var inspirerende. 450 unger fra 7-17 år på samling i store kompakte haller, med alt som finnes av hjelpeapparater og utstyr.

60 trenere med opplæring fra det amerikanske synspunktet om at alle kan bli hva de vil, og opp-backing fra morgen til kveld.

For min del som ”celebrity” ble det litt mindre trening enn jeg håpet på. Ungene trente 2 store økter og en ekstra tredje økt for de som ville. Det ville de fleste av de største ungene. Derfor var treningsmulighetene mine i pausene. Trente stort sett 1 time før lunsj og 3 timer før middag.

Jobben min var et foredrag på tirsdag og show på fredag, og resten av tiden kunne jeg gjøre hva jeg ville. Jeg fulgte selvsagt de norske utøverne mye, og observerte treningsmetoder. Det er ikke mange hemmeligheter i turn, og treningsmetodene er ganske like. Forskjellene ligger i antall utøvere, og at de kan dele inn i grupper med samme nivå. Dermed er det lettere for både utøvere og trenere å legge opp til gode treninger. Ellers er jo amerikanerne gode på lyd… ”Come on you can do it” og høy musikk med klapp og high five ble det mye av, i tillegg til at fredags-showet var veldig bra.

Jeg fikk også mye positiv oppfølging og fikk oppleve hvordan det er å være superhelt. Mye autografskriving og hyl fra positive unger, og mange nyttige tips fra flere av de beste amerikanske landslagstrenerne. I tillegg fikk jeg jobbet med mitt nye hopp : overslag dir. to og en halv forlengs…

Espen