Slipp meg løs, det er vår...!

Vel - de som har lest kalenderen er neppe enig i det. Men noe må det jo være, når en 40 åring som la opp for snart 9 år siden føler seg våryr. Som når en okse slippes på beite en varm vårdag...!

Det har blitt noen mil på ski allerede denne høsten, men ingenting kan måle seg med første turen på tørr nysnø. Lyden av kald snø under skiene - som silke. Kulda som biter i ansiktet. Lukta av tørr frisk luft. Det er ubetalelig. 

Første turen på breen i Ramsau er vanskelig å beskrive. En gledesrus. Ren nytelse. Timene gled unna uten at jeg merket det. Eller som smør i en varm panne - for å sitere Lars Monsen. Og slik fortsetter det. Selv om kroppen etterhvert vil skrike etter hvile, kommer jeg til å nyte hver km på breen.

Hvorfor denne enorme gleden nå, er et spørsmål jeg ofte stiller meg selv. Og svaret blir enkelt. Det mangler så mye.

Jeg er ikke lenger berørt av en hel nasjon som krever gull. Et pressekorps som krever svar, og følger alt jeg gjør med kritisk blikk. Folk har ikke lenger så sterke meninger, jeg får være i fred. Jeg mangler et stort støtteapparat som følger fart, puls og laktat. 

Så hva er det igjen - kun gleden. Jeg har alltid gjort det jeg har villet, men nå er jeg helt fri. Egentlig som i barndommen.

Hadde jeg talt alle timene på ski som 3-10 åring, ville det langt overgått det jeg klarer idag. Hver dag, hver time, hver mulighet ble brukt. Men det var ikke trening. Det var lek. Og jeg elsket det. 

Jeg kommer alltid til å gå på ski. Men det vil fortsatt være på mine premisser. Et comeback frister ikke. Jeg vil fortsette å være fri. Så får vi se hva det bringer. Jeg vet jeg kan kjempe med de beste, men jeg vet også at jeg kan glede meg over 20. plasser. Det betyr mye.

Thomas A