Servicemannens etterord: Vasan fra sidelinjen

Etter flere års påtrykk brast forsvarsverket og jeg ble med gutta over kjølen som altmuligmann

Organiseringen står gutta selv for og opplegget er ganske imponerende. I tillegg til fire løpere var vi tre smørere, tre drikkelangere pluss meg selv – alle innlosjert i en flott svensk stuga rett ved start. Oppvarmet dobbeltgarasje var inkludert. Med oss hadde vi 4 biler, 40 brød, 50 par ski og 100 kilo smøring. I tillegg skaffet vi det helt nye 107-pulveret hos Majbäck dagen før. Som seg hør og bør hadde Thomas best ski av alle i feltet. Sammen med Frank var min oppgave under løpet å få dyttet i løperne nok mat og drikke. Det vil si – først sto vi med ekstra staver i tilfelle katastrofe i første bakke. Det er en utaktisk manøver. Løperne er umulig å se, de knekker usympatisk nok ingen staver og det står uansett staver nok til en hel sportsbutikk i en binge midt i bakken. Med én kilometer å gå til bilen kom vi bak det som var av foreldre (to per løper) besteforeldre (fire per løper) venner (alle på facebook) og tilskuere (alle de innfødte). Gang dette med 15000 deltakere… Vi ble til og med løpt forbi av førstemann som hadde brutt. Ironisk nok hadde han knekt staven.

Med blikket på vill leting etter helikopteret fra svensk televisjon klarte vi ved hjelp av noen forhåndsinnøvde servicemannstekniske grep å ta igjen feltet to minutter før første drikkepost. Som Petter Solberg så treffende har uttalt: ”It’s not the fart that kills you, it’s the smell.”

Det ringte to ganger, så kom Postmannen, og så kom resten. Tidlig i løpet er hovedfeltet stort og har et visst preg av at en del løpere er litt overveldet over å være der. Det smitter over på serviceapparatet. Det er som kjent bare en måte å gi drikke på: Stå helt stille og hold flasken ovenfra. Skrik alt du kan, men spill for øvrig død. Dette holder bjørner på avstand, men fungerer dessverre ikke mot andre servicemenn. Derfor oppstår noen komplikasjoner når alle rundt deg løper som gale med blikket stivt på sin mann. Mine 90 kilo – mine venner sier om meg at de er pent fordelt (og jeg liker turer i skog og mark, men også en tur på byen i ny og ne, har høyere utdannelse) – gjorde det heldigvis mulig å stå i mot trykket. Vennlig men bestemt, rørt men ikke ristet. Etter hvert ble alt enklere, opplegget fungerte perfekt og til slutt la servicemannen selv ut på ski for å gå løperne i møte. Den mentale formen var god. Vi hadde laget 150 drikkeflasker, men glemt drikke til oss selv så vi hadde levd på reservelageret av kaffe og cola. Løperne gikk ned 1 kilo hver under løpet, mens jeg gikk opp 4 kilo i løpet av 4 dager. Beroliget av at verden fortsatt var i likevekt kom vi oss trygt hjem.

Tarjei Bekkedal