Russland

Etter fem harde dager på samling med Teamet reiste jeg til fjells. Med gode venner, Deriblandt en same som kjenner området bedre enn sin egen bukselomme, skulle storørreten taes...

Og hvor godt er det ikke å kunne reise av gårde og la en hektisk hverdag bli forvandlet til stillhet og ro. Og takk gud for at det fortsatt finnes mobilfrie soner... Ulempen er bare at alt samler seg opp. Og når jeg skrudde på mobilen igjen tirsdag kveld, tikket det inn en haug med meldinger. Av erfaring hvet jeg at det betyr trøbbel. At nå har noen sagt eller gjort noe lurt...

Så også denne gang. Jeg fikk raskt oversikt, og ringt litt rundt. Og for å ta kortversonen - jeg fikk et tilbud fra det Russiske Skiskytterlandslaget i forrige uke. Jeg kikket på det, men så raskt at omfanget gjorde det umulig for meg nå. Så jeg takket nei. Punkt slut. Hva som har skjedd etter det vet jeg ikke. Kanskje er det språkproblemer som har skapt forvirring, eller kanskje det bare er det vanlige - overivrige journalister uten tanke for konsekvenser.

Jeg liker å jobbe med gode utøvere og unge talenter. Det gir meg stor glede, og utfordringer. Så jeg tar gjerne store engasjement innen idretten. Men ikke nå. Det er ikke tid. Jeg har ansvaret for Team United Bakeries, og storkoser meg med den utfordringen. Jeg tror vi blir bra!

Og fisketuren- vel, i sportsfiske på det nivået vi driver (verdensklasse) er det små marginer. Vi ville ta storørreten i det den kommer opp av dypet når isen går. Men vi bommet med 5-6 dager denne gangen. Det var fortsatt endel is og bare 5 grader i vannet. Nå fikk vi fisk (gjedde på ca 9 kg, harr 1,3 kg, røye osv), men de fire/femkilos ørretene vi kom for glimret med sitt fravær. Drømmen lever videre...

Thomas A