Ned på jorda igjen

Det ble en fantastisk dag igår. 15 km klassisk i NM har vært brent inn i bakhodet i tre uker nå. På mange måter var det godt å få det unna.

For det har vært tre harde uker. Fysisk selvsagt, men ikke minst mentalt. Når jeg først bestemte meg for å gå, og at jeg ville gjøre et ærlig forsøk på topp ti, slo raskt gamle tanker og prosesser inn. Det er jo spennende, men også slitsom. Særlig sist uka kostet mye energi. Og ga meg på mange måter igjen svaret på hvorfor et comeback ikke frister. Det er lite forenelig med et sunt og hyggelig familieliv...

Samtidig må jeg også si det var utrolig godt å gå et renn igjen og kjenne at kroppen svarer. Jeg var pigg og i meget bra form, og tidvis kjente jeg litt av den gode følelsen som drev meg i gamle dager. Jeg følte jeg kunne jage godt i overganger og teknikkskifter. Selv om jeg selvsagt også hadde noen downs. Manglende grunnlag må nok ta skylda for det.

Hadde jeg fått 10 kroner for hvert spørsmål som inneholdt ordet VM det siste døgnet, ville lønna som NRK kommentator raskt fortonet seg som piss i havet på kontoen. Engasjementet rundt langrenn er stort i Norge. Heldigvis. Og at mange ønsker å se meg i Kollen tar jeg som et stort kompliment. Men det er ikke realistisk. Status idag ligger langt unna medaljenivå, men enda viktigere - motivasjonen mangler.

Maksimal innsats over tre uker, med maksimalt ubytte ga bronse i NM. Idag var det tilbake til hverdagen. Og jeg koste meg. I vinden. Og regnet.

All honør til dagens sprintere. Det er så rått og brutalt når landets raskeste setter fart. Det er en ære å få være med å presentere det for det norske folk. Jeg gleder meg til nye løp i morgen, og ikke minst til Kollen.

Thomas A