Trist – tragisk – tomt…

Fredagens hendelse kom uventet og brutalt på oss alle. Det har gjort et sterkt inntrykk, både bildene vi så på tv, og hele sakens uvirkelige og meningsløse handling.

Jeg vet jeg snakker på vegne av hele laget når jeg ønsker å kondolere til alle som mistet nære og kjære under terrorhandlingene, og alle andre som har fått sine liv snudd på hodet pga en gal manns verk.

Det føles tomt og uviktig å trene i disse tider, og enda mindre viktig og skrive blogginnlegg. Men livet må gå videre. Vi må stå sammen i medgang og motgang. Våre meningsløse klager på dårlig form, og gode eller dårlige treninger blir patetiske. Det føles likevel på en underlig måte litt godt å komme i gang med treningen igjen. For meg er det en måte å bearbeide sorg, til å få tankene tilbake på det uviktige igjen. Prøve å komme tilbake til hverdagene, hvor de små problemene føles viktige. Det betyr ikke at jeg har glemt eller ikke blir påvirket av denne tragiske hendelsen, for det tror jeg ikke noen av oss kommer til å gjøre noen gang…

Mine tanker går til alle de berørte.

Espen