New York, New York

Hva får egentlig en relativt oppegående, risikoavers skiløper til å reise over Atlanteren for å løpe marathon på asfalt uken før den nasjonale sesongåpningen på Beitostølen?!

Nå, fem dager etter løpet begynner det å gå opp for meg. Smertene i beina er i ferd med å avta, jeg trenger ikke rullestol, krykker eller å gå baklengs ned trapper. Glemt er tårene som trillet når jeg passerte 40km i passgang, glemt er kjedsomheten jeg følte på 15km, glemt er kvalmen etter 24 glass med altfor sterk sportsdrikk, glemt er han tullingen som pisset på skoene mine tre minutter før start.

Umiddelbart etter målgang sa jeg at dette var første og siste gang, uten tvil! Ettersom dagene har gått har denne tanken blitt mer fraværende og jeg kan ikke utelukke at det blir en start på marathon også i fremtiden. Det eneste jeg er redd for er at alt bare blir en blass kopi av New York. For maken til arrangement skal man lete lenge etter, om det finnes. Jeg har gått skirenn og deltat på konkurranser siden jeg var 7år og aldri opplevd tilsvarende. Nei det er helt riktig, jeg har ikke gått VM, OL eller deltatt i Kollen så jeg mangler litt av grunnlaget for å sammenligne. Men i New York føler alle seg som verdensstjerner.

Helt fra jeg hentet startnummeret dagen før løpet til jeg satt på hotellrommet en drøy time etter at jeg kom i mål opplevde jeg profesjonalitet i alle ledd. Køen på startnummerutdelingen var 200meter, og jeg overdriver ikke når jeg sier at det gikk på under ti minutter. Buss til fergen som tok oss over til Staten Island og starten med delvis politieskorte og avsprrede gater. funksjonærer som i antall minst må ha vært like mange som løpere. Toaletter, bagasjeavlevering, skilting, inngjerding og alltid like hjelpsomme amerikanere gjorde det hele til en grei opplevelse.

Starten på Verrazano Bridge sammen med 54.000 andre med Frank Sinatras New York, New York på full styrke på høytalerene og muligheten til å henge på verdens raskeste marathonløpere, om ikke annet enn for 100-200meter. Ikke rart man ble litt ivrig i starten.

Og når starten gikk var alle råd fra Jack Waitz selvsagt glemt, løp etter klokka og hold passeringstidene ble byttet ut med løp etter hjertet og ha det gøy så lenge det varer.  Etter et par kilometer befant jeg meg plutselig sammen med karer som hadde tider godt under 2.35 på CV'n.

Første 10km gikk på rett over 37min, og jeg følte meg egentlig veldig fin. Dagsformen var god og de siste dagers hvile etter samlingen i Ramsau hadde kanskje lokket frem en aldr så liten formtopp. Frem mot 20km, følte jeg faktisk et lite stikk av kjedsomhet. Hadde løpt langt, men var jo ikke halvveis og jeg synes det gikk såpass sakte at jeg ikke fikk den konkurransefeelingen. den neste 10km gikk på rett under 38 min så foreløpig var det stabil og fin fart. Halvmaraton på 1.19.20 og jeg begynte å tenke tider.. 2.38.. 2.39.. nei, det hørtes fort ut. Glem tidene og ha fokus på løpingen klarte jeg å tenke. På forhånd hadde jeg sett meg ut Queensboro Bridge og passering 25km. Her skulle også sjefen stå med cola ogg kaffe. Passerte 26km og inn på 1st Avenu. Det var som Karl Johan på 17.mai, bare dobbelt så mange mennesker og et støynivå som bare russen får til. Fikk kastet innpå koffeinblandingen og det gikk ikke lang tid før virkningen kicket, både i hodet og beina. Kilometertider på 3.45-3.47 ble byttet ut med 3.37,3.36 og 3.32... 30km ble passert og jeg plukket plutselig flere kjentfolk fra starten. På forhånd hadde alle fortalt at marathon først begynner på 30km og at frem til det punktet kun er transport. Det var ikke sånn jeg følte meg, men fremdeles hadde jeg relativt pigge bein. 10km passering hadde nå krøpet opp på drøye 38min og fremdeles holdt jeg et tempo som skulle tilsi under 2.40.

Bronx og Harlem ble passert, uten at jeg egentlig tenkte over det. Plutselig var ikke fokus på hvor fort hver km gikk, men smertene som begynte å komme overalt i beina. Fra å passere alle begynte jeg å ha problemer med å ta igjen folk, og synes plutselig det blåste stiv kulig midt i mot. Desperat søkte jeg rygger og kuttet enhver sving der det var mulig.  

Ved passering 36km møtte jeg den berømte veggen. Den slake stigningen på 5th Avenu langs Central Park fjernet siste rest av håp om en tid under 2.40 og siste rest av det som kunne kalles løping. Fokus ble endret til kun å komme i mål, beina var ikke lengre myke som fløyel, og jeg minnet vel mer om en full sjørøver med trebein enn en marathonløper. Vel inne i Central Park føltes det som om jeg stod stille og kilometertiden krøp nærmere og nærmere 5min. Denne delen av løypa hadde jeg vært igjennom på forhånd og jeg kunne ikke huske alle disse bratte bakkene som noen kastet i ansiktet mitt gang på gang.

Med 300meter igjen til mål var det tid for en sluttspurt, og for en spurt det ble. Den holdt i noen få meter før krampen sa ifra at jeg bare skulle slepe beina etter meg i samme tempo til mål. Vaklet de siste meterne inn, og kunne konstatere at jeg hadde berget en tid på 2.44.54. Et stykke unda drømmen om 2.40, men helt greit til å være debutant. Blant de 250 beste og 4.best nordmann.

Og om du trodde at ING New York City Marathon var over når du passerte målstreken tar du feil. For å hindre at folk skulle ligge strødd i målområdet ble vi sluset en knapp kilometer videre inn i parken, til stadige heiarop fra funksjonærer, der det ventet mat og tørre klær.

Hvordan jeg kom meg til hotellet?! Det ble selvsagt taxi :)

Thomas H