Kongerittet

Enkelte på laget hevder at solen alltid skinner på Nannestad. Påmelding til Kongerittet virket dermed risikofritt for en med regnaversjon. Om det var en svart svane-hendelse, skal ikke sies, men det høljet i hvert fall ned hele veien.

Etter å ha syklet én til to turer i uken siden Valdresrittet, tenkte jeg at det var på tide med et nytt ritt. Brink gjorde ikke akkurat stolthet på drakta i CykelVasan - noen ganger er det nemlig ikke nok å blø for den - så dermed var det min tur til å prøve. 

Audien havarerte ut av startblokken hjemme i Asker, og dermed måtte jeg kaste sykkelen inn i Demioen til familien Nygaard. Jeg var plutselig i uføre hva gjelder tid, et uføre Mazdaen ikke hadde krefter til å ta meg ut av.

Jeg kom dermed sent til start. Det ble ikke funnet rom til oppvarming, men med fire kilometer masterstart var ikke det noe problem. Musklene var således varme da det smalt - men dessverre var jeg på helt feil sted. Jeg skulle sittet helt fremme, men var i stedet plassert rundt 100 da bilen med de gule lysene forsvant. Dermed sprakk det opp uten meg foran, og jeg måtte bruke 18 kilometer på å finne en gruppe jeg kunne sitte med.

Vi samarbeidet ganske godt hele veien til mål. Teamkollega Rune Halvorsen fungerte som tempohest. Jeg var litt halvdau etter å ha jaget mye i starten, men mot slutten slapp det litt. Mitt bidrag underveis kan derfor ikke vurderes til noe mer enn ståkarakter.

14. plass ble resultatet, drøye syv minutter bak vinneren på 1.56 kjøring over 64 kuperte kilometer. Nå er det tilbake til rulleskiene.