Birkebeinerrittet

Stiv gaffel, nye hjul og strålende sykkelforhold gjorde Birkebeinerrittet til en hyggelig affære.

Etter at jeg fikk ny sykkel - en skikkelig rå Giant - har jeg fått sykkelfeber. Lysten til å ta ut karbonhingsten er sterk, all den tid det ikke regner vel å merke. Det har resultert i tre ritt og mellom én og to rolige turer i uken. Mer er ikke akseptabelt av teamsjefen - i hans øyne skal nemlig sykling deles på tre før det innlemmes i treningsdagboken.

Løping og rulleski har hatt hovedfokus, men Birken har lenge ligget i hjernebarken som et motivasjonselement for å gjennomføre gode andreøkter - det er alltid da jeg sykler. Slike tanker er vitkig for å optimalisere treningen. Man må selvfølgelig ha langsiktige mål, men uten "spesialhendelser" et par uker frem i tid, opplever jeg det som enkelt å sovne. For meg er samlinger eller konkurranser noe som vekker meg, og sørger for at alle treningene blir så gode som mulig. 

Da Kongerittet gikk overraskende bra, vurderte jeg det dithen at det skulle være mulig å være med i teten av aldersklassen M20-24. Jeg fikk imidlertid ikke anledning til å sykle i uken mellom, men et par rolige dager på grunn av en lett forkjølelse gjorde at overskuddet kom til Rena tidlig lørdag morgen.

I bakkene opp til Skramstad, kjente jeg at beina var bra. Vi var seks mann som etterhvert kom avgårde, der alle var dravillige brorparten av turen. Jeg kjørte hardt i bakkene og fikk god hjelp på flatene. Feltet holdt samlet helt til mål, der jeg sjekket inn som klassevinner i M20-24 på tiden 2.54. Eliteklassen kom senere på dagen og kjørte selvfølgelig fletta av oss mosjonister, men glasstallerkenen jeg fikk kan de aldri ta fra meg. 

Nå er sykkelsesongen over. Det er vemodig, men kjenner jeg meg selv rett, blir det nok en noen turer til i Nordmarka. Det er jo så morsomt.